Bak skranken Lesende tvillingjenter. Foto: Fritz Goro.

Publisert 5. august, 2015 | av Halvor Haugan

1

Jentebøker, en «Guilty Pleasure»?

Del gjerne:

Nå lurte jeg deg fælt, du som kom hit fra instagram! Jeg har nemlig aldri lest Jojo Moyes’ «Et helt halvt år», men okei, om du virkelig vil vite det, så ja: jeg leser tydeligvis andre «jentebøker»… Men, altså, bare jentebøker som ikke burde blitt kalt jentebøker i det hele tatt. Gode jentebøker! Hvorfor har vi uttrykket jentebøker i det hele tatt? Som om jenter kan få noe mer utbytte av å lese visse typer bøker enn gutter kan? Æsj, dette ble bare rot… Uansett! To av de beste bøkene jeg noen gang har lest har jeg flere ganger fått høre faller i kategorien «jentebøker». Ofte på en litt nedlatende «eeh.. Er ikke det egentlig litt jentebok?»-måte. Bøkene jeg snakker om er «Vann til elefantene» av Sara Gruen og «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda. Begge er bøker hvor historien drives frem av et eller flere litt trøblete kjærlighetsforhold, og som utforsker mange måter vi mennesker knytter bånd på og lar oss rive med av kjærligheten. Typisk jentebøker, altså. Eller er de det? Sara Gruens «Filmplakat for "Water for Elephants". Rettigheter: 20th Century Fox.Vann til elefantene» føler jeg har fått stempel som jentebok litt ufortjent etter at den ble filmatisert med Twilight-ekling Robert Pattinson i hovedrollen og markedsført nærmest utelukkende mot en romansehungrig, kvinnelig seergruppe. Plakaten sier vel sitt. Historien tar plass i et amerikansk sirkusmiljø på 1920-tallet, og mens forholdet mellom den unge dyrepasseren, Jacob, og hestetrenerens kone, Marlena, utvikler seg, får vi rørende, interessante og levende innblikk i sirkuslivet, dyrepass og et USA i dyp depresjon. I dette tilfellet er boka uendelig mye rikere enn filmen (ikke at jeg har sett filmen, selvfølgelig, hehe…). Hvorfor jeg alltid får høre at Anna Gavaldas «Saman er ein mindre aleine» er en jentebok er faktisk et større mysterium for meg. Kanskje er det bare jenter som gidder å bla seg igjennom 611 sider med nynorsk? Boka kretser rundt fire mennesker i Paris, og forholdene dem i mellom som venner, familie og kjærester. Historien er her ikke utelukkende basert på og drevet fram av kjærlighet og lidenskap, om noe er det kjærlighet helt blottet for lidenskap det er snakk om, og man lærer aller mest om det mellommenneskelige elementet som gjør at selv totalt ulike mennesker kan finne sammen. Anna Gavalda er en mester i stillestående samtaler og klein stillhet, noe som tvinger oss til å fokusere på hva som ligger bak ordene og relasjonen mellom de som snakker, noe som til tider sier mye mer om handlingen enn hva som egentlig skrives. Begge disse bøkene er som sagt blant mine absolutte favorittbøker. Ja, jeg grein da jeg leste dem, men det er det ikke bare jenter som gjør! Faktisk aller mest ekte mannfolk. Jeg anbefaler uansett deg, som mann, å utfordre dine fordommer mot såkalte «jentebøker» og plukke opp en av disse neste gang du besøker oss. Og du, som jente..? Tja, du kan godt oppfylle en stereotypi og lese dem du også, og så plukker du opp «Tribunefeber» av Nick Hornby etterpå!

Stikkord: , , , , , , ,


Om forfatteren

Halvor er 23 år gammel og kommer fra Okkenhaug i Levanger. Han har jobbet på biblioteket som ferie- og tilkallingsvikar siden 2009, og studerer statsvitenskap i Trondheim. Halvor leser alt som ikke er skrevet av forfattere ved navn James, Boge eller Meyer, og spesielt romaner med levende og inntrykksrike nærmiljø, eller faglitteratur om konflikter, fredsarbeid og Midtøsten.



One Response to Jentebøker, en «Guilty Pleasure»?

  1. Mathias Moene Rød says:

    modig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑